I can not believe that this day is here. I’m on my way home, on a bus to NYC, soon to be on a plane back home to good old Norway.

I’m leaving an amazing year behind me. A year filled with experiences, wonderful people, and fantastic food. It’s extremely sad to leave my new life, my new friends and my new family. I have so many people to thank for making my year what it was.

Thank you host family
Thank you Henderson
Thank you AFS
Thank you mom
Thank you Alex
Thank you funnel cake
Thank you America

The year has also been hard and challenging, but it’s from the tough moments I learn the greatest lessons. – And I’ve learned a lot! I mean who would have thought that little Juni would ever learn to clean bathrooms and bedrooms or learn to be patient?

I’m so glad I chose to do an exchange year. I’ve learned so much and done more than I ever though was possible. In 10 months I’ve been to 10 new states and two new countries. Here in America I found the beauty of being different, and strength to be nothing but myself. I saw the beauty of diversity, which is what makes America such a wonderful place. I also developed a passion for American fatty food and going home as a 35 pound bigger girl. But it was so worth it with American breakfasts, milkduds and pretzels in my life. It’s 35 good pounds! I will miss everything and there’s no doubt; I’ll be back!

I’ve met so many amazing people on my journey and those people have shape the person I am today. However, I’m not leaving the US as a different person; I’m just leaving as a better version of myself. My world is so much bigger now. – There are no limits.

I started this post by saying I’m sad to leave everything. But the truth is you never leave someone behind; you take a part of them with you and leave a part of yourself behind.

I will always think of West Chester as my home, and the people I met my family

All that is left to say it simply

Thank you

Bil – bil – bil – Niagara – foss – vann – foss– vann- bil – Toronto – svimmel – bil – bil – bil- boston – bil – bil – bil – hjem

I en svart Hyundai den 13. juni kunne du finne 4 svette mennesker begravd i puter, klær, mat, bananer, kosedyr og oppbåsbare senger med kurs for Canada.

Etter 7 gode time i denne banan luktene herligheter kom vi oss til den canadiske tollen, gjennom den canadiske tollen og frem til første destinasjon; Niagara.

Niagara Falls var fantastisk. Naturen er så utrolig mektig. Vi tok båt og så fossen undenifra, vi gikk bak fossen, vi var på toppen av fossen, vi gikk langs fossen, vi spiste ved fossen og vi rett og slett levde ved fossen. Etter tre dager med foss var jeg helt fossed-out og merket at det var påtide og komme seg videre.

Neste stopp var Toronto, en veldig pen by, men det var ikke en hau av ting å gjøre der det var jo CN tårnet, hvor vi hadde en fantastisk middag mens vi snurret rundt 451 meter over bakken.

Siste stopp var Boston. En fantastisk by, som minnet meg litt om en større versjon av Oslo. Her besøkte vi min fremtidlige skole, Harvard. Da vi vandret rundt på campus spurte en mann om jeg var en student der så hold latteren litt tilbake takk! Haha jeg ser bare smartere og smartere ut

Etter Boston tok vi fatt på hjemveien og var hjemme noen gode 7/8 timer i kø.

Nå har vi vært hjemme et par dager, og jeg har bare en uke igjen her i USA. Det er sykt hvor fort tiden har gått. Jeg gleder meg utrolig mye til å komme hjem til mitt sanne hjem!

De siste dagene på Henderson High var fylt med smil, tårer, klemmer og signering av årbøker. Denne signeringen, denne siste hilsenen, la en god stemming over hele skolen da alle må late som de liker hverandre, finne hverandres positive sider og presse frem gode ord…

Siste skoledag var 2. juni. Det er ganske skinnsykt hvor fort tiden går. Jeg skal aldri mer stå opp klokken 5, famle meg ut til veikrysset, vente på skolebussen, prøve å sove mens den gule bussen humper i vei, sovne på doen, sove på pulten, ha gym i uniform, spørre om et gangpass for å gå på do, spise hamburgere i kantina, eller kalle lærerne mine Mr./Mrs. etternavn.

Jeg kommer til å savne skolen som gikk meg på nervene. På tross alle uenighetene, lærte jeg å akseptere deres måte å gjøre ting på og jeg brøt mindre og mindre regler med tiden. Henderson ble et sted jeg vokste og lærte utrolig mye om meg selv. Jeg vil alltid savne den skolen.

Cap and gown, tassel, 5 millioner navn å rope opp, 2 timer uten do pause, lange taler, hatter i været, kaker, mat og gaver

Det var 9. juni og var Graduation. Dagen jeg har drømt om siden jeg så Reese Witherspoon i Legally blonde kaste hatten etter graduation på Harvard. Hendersons graduation viste seg og være den eneste dagen hele måneden med regn fra morgen til kveld. Seremonien ble derfor holdt inne og etterpå forsvant alle i et virvar av paraplyer. Ikke akkurat slik jeg forestilte meg, men jeg skal ikke klage; navnet mitt ble nesten utalt riktig og jeg holdt meg på bena da jeg motokk vitnemålet mitt.  Og jeg må innrømme at jeg følte meg ganske kul i hatten og drakta.

Det er så mange morsomme tradisjoner her og jeg er ganske forelska i den amerikanske spiriten. Men jeg kan ikke vente til jeg er på norsk jord igjen. Det blir helt fantastisk å komme hjem. BARE TO UKER!!!

.

.

.

.

.

.

Hundrevis av dollar, hundrevis av fantastiske kjoler og hundrevis av strålende smil – det var senior prom og en natt jeg aldri vil glemme

Dagen starter ganske herlig med manikyr og pedikyr på pølsefingrene og pailabbene mine. Det er vanskelig å få disse Nordrum føttene feminine, men de aldri har sett bedre ut. Deretter fikk jeg, for første gang, satt opp denne galskapen av hår hos en frisør. Etter 2 timer og 62 hårspenner begynte det å se greit ut og jeg var klar for den siste finishen; sminke. Jeg har lært fra tidligere opplevelser hvor ille jeg kan se ut med dette tullet i fjeset, så jeg brukte minimalt og resultatet var ganske ok. Jeg så verken ut som Pippi eller en tomat.

Dermed var alt klart og det var tid for min store entrè ned trappen, hvor jeg måtte hoppe meg ned for å gjøre det hakke mindre flaut. Nederst i trappa ble jeg møtt med blomster fra min fantastiske mann og blitsen begynte og trenge inn i øynene. – starten på 4 timer fylt med stive smil, oppstilinger og slitne rygger.

Vi tok bilder hjemme, vi dro til bildehus nr2 og deretter til bildehus nr3. Etter 3568 bilder fikk vi et par alrighte og vi var klare for å hoppe i limousinen. Hummeren satte kurs mot Nabostaten New Jersey og alle fiskene i ” Adventure akvarium”. – Et alle tiders fest lokale, fylt av glade ungdom som hadde bestått promille testen i inngangsdøren gitt av mr. rektor.

Det var en kveld der hver eneste elev på Henderson High så vakre ut, alle med store smil om munnen der de danset blant fiskene. Det var en herlig natt og avsluttning for klassen of 2010 lørdag den 22 mai.

———————————————————————————————————————–

AFTER PROM

For å unngå fyllekjøring og babyer selveste prom night jobber foreldrene er helt år for å lage tidenes fest på skolen. Dørene åpnet klokken 12 og en måtte bli der til 6 neste morgen. – Ja det høres litt lame ut, hvilket er grunnen til at det må være utrolig bra for at ungdommen skal velge en foreldrelagd fest i stedet for alkohol.

Men med en mulighet til å vinne 15 000 dollar, I-Pads, TV’er, PC’er og mye mye mer tør jeg påstå at det var ikke en eneste person som valgte å bli hjemme. Da vi gikk inn dørene på skolen var vi målløse. Vi kunne ikke se at vi var på skolen, den var så ugjenkjennelig at vi ikke viste hvilke rom vi befant oss i. Det så ut som et eventyr. Ubeskrivelig. Det var hoppeslott, laser tag, poker turneringer, hypnotisør, sukkerspinn, all mat du kan tenke deg, kaffe, volleyball, utallige spill, og sinnsykt mange premier, Var det umulig å gjøre alt og det var ikke ett kjedelig sekund.

Jeg tok dessverre ingen bilder for jeg var altfor oppspilt, men det er kanskje best – for ingen kamera kan gjenskape hva vi så og hva vi opplevde.

Det er og blir et minne som lever i det lille hodet mitt.

JAPAN GJENFORENING

Nå begynner livet i USA og gå mot slutten og vi avslutter nesten slik vi startet; med besøk av mine Japanske ”søsken”.

Først ut var Yohko, som kom rett fra Tokyo sist helg. Dagene ble derfor fylt med avslappende gjøremål.. Alt fra manikyr til Lancaster tur. Vekk fra alt stress og kaos og til byen der fremkomst middelet er hest og kjerre. Vi går tilbake til fortiden og finner menn i flosshatt, kvinner i skaut og null telefon dekning eller strøm. ( Se ”Amish sa du” for mer info om deres interessante levemåte”)

Vi hadde noen herlige dager med storesøster japan, men hun måtte fort forlate oss for å fullføre medisin studiene på stanford. Hun tar i mot babyer as we speak =) Ja Yohko er en herlig jente og jeg er veldig stolt av henne!

Denne helgen var det Hiro’s tur og det var utrolig morsomt å se han igjen! Engelsken hans har utviklet seg fra uforståelig til mindre uforståelig og personligheten hans er den samme; den kan ikke forklares med ord.

Vi tok han med på hans første New York tur og vi hadde en herlig dag mellom sky skraperne. Hiro, som er fra bondelandet i Japan vet ikke stort om det vestlige samfunn, noe som får frem både smil og latter.

Her er mine favoritt Hiro quotes fra denne helgen;

“Juni, hvem er Times Square?”

“Hva er Bagels? Jeg spiser bare hamburgere til frokost..”

“Kjæresten min skrev en mail og sa hade fordi jeg liker amerikanske jenter. Heldigvis! – Nå har jeg det veldig bra!”

“Verts familier velger de pene og kjekke studentene først – så barna som ser bra ut får familie i desember året før de drar på utveksling. De som ser ok ut får familie rundt påsketider, men jeg og resten av styggheten i Japan kom fikk naturlig nok ikke familie før vi kom hit! Men det er jo forstålig, jeg ville jo valgt de pene selv. Det er ikke noe problem for  jeg kan fremdeles få meg kone hvis jeg er snill og har en jobb.”

Hvordan overlever en liten jente 6000 kilometer fra Oslo, Norge og mammaen sin? Svaret er enkelt for det trengs bare noen små video samtaler til for å gjøre livet i USA lettere. Derfor leser du nå et lite innlegg som hedrer min gode venn Mr. Skype.

Hva skulle jeg gjort uten skype når telefon regningen fra den dumme dumme I-Phonen kommer på flygende i posten og er mer enn fire sifferet? Hvor skulle jeg gått når jeg trengte noen som forstår meg, som kjenner meg og som kan muntre meg opp? Hvordan kunne jeg ellers høre alt gossipet fra hjemlandet? Nei skype må man ha for skype er bra

Skype er for det meste en avslappende og koselig venn, men han kan være utfordrene; med dårlig norsk, dårlig lyd og en utekniske bestemødre.

Ja noen ganger er skype litt komplisert, det er jo litt high tech for den eldre generasjonen – men hvem blir da ikke glad av å møte dette fjeset når du logger på PC’en.

Jeg har ikke vært flink nok til å holde kontakten men jeg er utrolig takknemmelig for alle som har orket å snakke med meg. Det føles som jeg er hjemme en god times tid når jeg snakker med dere, og det gjør livet her bedre

Selv om dere er langt borte, så varmer smilene deres like godt! Så takk min venn skype – for at du drar disse menneskene (og mange fler) 6000 kilometer gjennom små korn i lufta til min lille PC! Jabadaba-DOOO!

Denne helgen gikk reisen til Amerikas hovedstad og Obama’s by; Washington DC!! – Byen som er full av historie, museer, viktige bygninger, kriminalitet og fattigdom.

Og gjett hva?! Jeg så min gode venn Obama!!! ….. I et helikopter, men det er bare en pitte liten detalj. Vi så alt som var verdt å se, tok bilder, spiste og så ett hvitt hus. Annet enn det var det ikke så mye vilt morsomt som skjedde i DC, men det var en utrolig bra tur med mye ny lærdom.

*Resten av innlegget er slettet

Skolefri, mat, ekstra lange gudstjenester og sol – det er påske og sola smilter som en sol til østkysten og varmer opp til 95 F. Men på tross det herlige været gikk tankene ofte hjem til gode Norge… Påsken er ikke den samme uten lange skiturer på fjellet hvor man både kalde og slitende setter seg ned i snøen – drar frem en appelsin og later som man koser seg. Det norske påskefjellet er uslåelig!

Helligdagene var herlige og givende. Gav meg noen ekstra kilo å ta med hjem – rund mageregionen. Ja den amerikanske Påskeharen er ansvarlig for de 7 ekstra kilo på denna norske kroppen. Det trengte jeg. Men heldigvis får jeg litt mosjon.. Her passer det seg fint å skryte av meg selv; gult belt i karate!! Woohoo, jeg er litt mindre amatør nå

Nå kommer det snart ei dundre hjem og kicker ass

Regn – Vind – Enda mer regn

Vi har et fantastisk vær her i Philadelphia og New York. 80 F hele måneden, bortsett fra to dager. To usle dager hvor vanlige mennesker holder seg hjemme. Hvor var jeg? Jeg var på vei til Manhattan og med meg hadde jeg stakkars Alex, for å igjen oppleve New York på sitt verste. Sist dro vi med Eivind og ble snødd inne, nå var det KG singers som sto for tur og et håp om å ikke drukne…

Alex og jeg var plassert hos vertsbror i Queens hvor livet besto av wii, wii og litt x-box. Om morgenene tok vi banen inn til Manhattan og lette etter nordmenn i gatene. KG was in town og jeg fikk endelig sett en del kjente fjes som fikk fedrelandet til å føles nærmere. Det var som jeg så alle i går, og ikke at mye hadde forandret seg (bortsett fra Mr. Jølstads hese/mørke stemme).

Vi hadde et par dager med gode gamle Ida, som var ganske herlig! Men været kom med mer regn og vind enn New York har sett på 25 år à Vi var i midten av herlighetene, i hjerte av New York, løpende rundt etter ly. Vi løp vi fra Café til Café for å holde varmen og når vi ikke var på en Café kunne du finne oss i en gul Taxi. Ja været var ikke perfekt, men hva er vell perfekt disse dager. Vi gjorde det beste ut av det, ødela en del paraplyer og godtok at dagens ord var ”vått” og hadde en utrolig koselig dag med shopping, løping, mat og stand-up show.

Etter denne turen kan jeg ikke si mer enn at jeg gleder meg VILT til å komme hjem!