De siste dagene på Henderson High var fylt med smil, tårer, klemmer og signering av årbøker. Denne signeringen, denne siste hilsenen, la en god stemming over hele skolen da alle må late som de liker hverandre, finne hverandres positive sider og presse frem gode ord…
Siste skoledag var 2. juni. Det er ganske skinnsykt hvor fort tiden går. Jeg skal aldri mer stå opp klokken 5, famle meg ut til veikrysset, vente på skolebussen, prøve å sove mens den gule bussen humper i vei, sovne på doen, sove på pulten, ha gym i uniform, spørre om et gangpass for å gå på do, spise hamburgere i kantina, eller kalle lærerne mine Mr./Mrs. etternavn.
Jeg kommer til å savne skolen som gikk meg på nervene. På tross alle uenighetene, lærte jeg å akseptere deres måte å gjøre ting på og jeg brøt mindre og mindre regler med tiden. Henderson ble et sted jeg vokste og lærte utrolig mye om meg selv. Jeg vil alltid savne den skolen.
Cap and gown, tassel, 5 millioner navn å rope opp, 2 timer uten do pause, lange taler, hatter i været, kaker, mat og gaver
Det var 9. juni og var Graduation. Dagen jeg har drømt om siden jeg så Reese Witherspoon i Legally blonde kaste hatten etter graduation på Harvard. Hendersons graduation viste seg og være den eneste dagen hele måneden med regn fra morgen til kveld. Seremonien ble derfor holdt inne og etterpå forsvant alle i et virvar av paraplyer. Ikke akkurat slik jeg forestilte meg, men jeg skal ikke klage; navnet mitt ble nesten utalt riktig og jeg holdt meg på bena da jeg motokk vitnemålet mitt. Og jeg må innrømme at jeg følte meg ganske kul i hatten og drakta.
Det er så mange morsomme tradisjoner her og jeg er ganske forelska i den amerikanske spiriten. Men jeg kan ikke vente til jeg er på norsk jord igjen. Det blir helt fantastisk å komme hjem. BARE TO UKER!!!
.
.
.
.
.
.
